Hvilke historier og minner skal løftes fram – og hvilke minner skal skal vi gjemme bort? Dette er spørsmål som settes på spissen i Berlin. I tillegg til nazihistorien er det også komplisert å forholde seg til sporene etter DDR-staten. I gamle DDR ble det reist så mange som 800 minnesteder for å markere Sovjets “frigjøring” av Tyskland i 1945. Da Gorbatsjov i 1990 aksepterte at DDR kunne slås sammen med resten av Tyskland var det på visse vilkår. Ett av disse var at alle Sovjetiske krigsminnesmerker skulle få bestå urørt til evig tid. Og at Tyskland skulle ta ansvar for vedlikeholdet.

I de fleste andre Øst-Europeiske land er en stor del av statuer og minnesmerker satt opp av Sovjet blitt fjernet eller flyttet. I Tyskland står de uendret og godt vedlikeholdt.

I de første årene etter 1990 fikk de liten oppmerksomhet. De siste ti-årene har disse minnesmerkene blitt et møtested for de som støtter Putin eller som vil vise sin støtte til Russlands krigføring i Ukraina. Provokasjonen over sovjetiske tanks på pidestall midt i Berlin blir derfor ekstra stor når disse minnestedene nå blir gjort til symboler for støtte til krigføringen mot Ukraina. De russiske markeringene på disse minnesmerkene gjør det også tydelig at dagens Russland ser med stolthet på Stalins Sovjet.

Jeg besøkte ett av disse minnesmerkene i nov. -2925 i Treptower Park øst i Berlin. Her var det bl.a. 16 store statuer fylt med Stalin-sitater i gullskrift. De fleste uttrykte skryt for at Sovjet befridde tyskerne fra nazismens undertrykking. Det er all grunn til å understreke Sovjets betydning for å knekke Hitlers regime. Et av problemene er imidlertid at DDR omtalte Vest-Tyskland og resten av Vest-Europa som nazister under hele den kalde krigen, og Berlin-muren ble forsvart som et vern mot nazisme. Og her går det en linje til Putins kamp mot Ukraina: Han begrunner invasjonen med behovet for å forsvare Russland mot nazistene i Ukraina. Bruken av begrepet nazisme er derfor totalt på kollisjonskurs mellom Russland og store deler av resten av Europa.

Mange i Tyskland ønsker nå å fjerne de mest provoserende Sovjet-minnesmerkene. Er det ikke mulig å bevare krigsgravene og gravminnene for disse, men fjerne Stalin-sitater, Sovjetiske våpen og krigsromantikk? Og dermed så krangles det igjen om den tyske minnespolitikken. Skal de bryte inngåtte avtaler og provosere Putin bare pga av noen gamles minnesmerker?

Denne saken viser de mange og krevende lagene og dimensjonene som finnes i tysk minneskultur. Hva skal minnes, hva skal få bestå, hva skal fjernes, og hvordan tolke alle minnesmerkene? Hvilke helter blir gjort usynlig. Hvordan skal vi leve sammen med alle disse dilemmaene?

Den norske diskusjonen om en Linnè-benk på Tøyen og en statue av Churchill blir lommerusk i forhold. Den kompliserte tyske historien, og de ulike strategiene for å forholde seg til denne historien gjør Berlin til en så spennende by.

Minnesmerker kan også skifte betydning. Den store seierssøylen midt i Tiergarten ble bygd på 1860-tallet som seiersymbol for det prøysiske militærets seire. Nå har det blitt et seiersymbol for skeive, og et landemerke for den store pride-paraden i Berlin. Victoria-figuren i gull med på toppen kan fortolkes på ny måter. Det er imidlertid verre å “nyfortolke” sovjetiske tanks og Stalin-sitater. Disse minensmerkene er derfor et gnagsår for tyskerne.

Det sovjetiske krigsminnesmerket i Tiergarten i Berlin. Utenfor bildekanten er det sovjetiske
tanks og kanoner