Da jeg gikk på videregående på begynnelsen av 1980-tallet fikk jeg for første gang et minibankkort. Kortet måtte ha en kode, og jeg valgte meg et historisk symboltungt årstall: 1789. Historien om opplysningstida og den franske revolusjon var inspirerende, her ble tonen lagt for de viktigste moderne verdiene; frihet, likhet og brorskap. Og her var på mange måter startskuddet for menneskerettighetene, maktfordeling og demokrati. Ikke rart at 1789 ble et gyllent tall som egnet seg som kode som markerte identitet. 

Når jeg i voksen alder har lest litt mer om denne omveltende perioden i Frankrike har det gyldne skjæret over denne revolusjonen fått mange sprekker og dype sår. På mange måter var den franske revolusjon brutal, intolerant og autoritær. Tydeligst var dette under det såkalte skrekkveldet i 1793-94 der tisusener ble drept, men på mange måter var alle revolusjonsårene en gullalder for giljotinen og drap på politiske motstandere og de som representerte de konservative eller andre som var uønsket. Henynsløsheten var dominerende, noe som bl.a. ble tydelig i alle kirkene og klostre som ble ødelagt eller overtatt til andre formål. Og tusenvis av prester ble drept fordi de representerte en institusjon som de revolusjonære ikke likte. 40 000 prester flyktet til utlandet. Revolusjonen ga ikke trosfrihet, den ga totalitær ateisme eller deisme. Bare på denne turen har jeg lest flere historier om alle de kirker som ble ødelagt eller gjort om til hestestaller eller lagerhus. 

Den franske revolusjon ble etter hvert ganske militaristisk, og en militær leder ble etter hvert keiser i Frankrike. Napoleon så seg som revolusjonens fremste arvtager. Og med våpen og krig ville han utbre ideene fra den franske revolusjon, og han forsøkte å legge hele Europa under seg. Fortsatt regnes han som en nasjonal helt av mange i Frankrike. Jeg synes han har mange trekk fra en militær despot. 

Det er fortsatt grunn til å holde fram noen av de verdiene som den franske revolusjon representerte, og noen av ideene inspirerte bl.a. til den norske grunnloven. Det er likevel påfallende hvor ukritisk positivt jeg oppfattet denne fortellingen på slutten av tenårene. Ble den ukritisk formidlet til meg i lærebøker og undervisning? Eller var jeg så positiv at jeg selv valgte vekk de mindre fordelaktige nyansene i denne historien? Hvordan kan opplysningstiden fortsatt bli omtalt som det fremste Europa har frambragt når den samtidig rommer så mye intoleranse og vold? Hvorfor ender så mange politiske prosjekter med gode formål i vold og despoti? Slike ting spekulerer jeg på her jeg sitter på toget i Frankrike.