Jeg begynner å få oversikt over mye av byen Berlin, men er ganske blank på områdene rundt byen. Rett vest for Berlin ligger Potsdam, et område der de prøyssiske monarkene hadde sine slott og herskapsboliger. Jeg er egentlig ganske lite opptatt av slott, da det raskt blir for tydelig vulgær rikdom og påkostede maktsymboler. (Kirkebygg lider av samme fristelse, og min interesse for kirkebygg er omvendt proporsjonalt med bruk av gull og prangende rikdomsmarkering). Jeg drar imidlertid ikke ut i retning Potsdam for å se på slott, men fordi det her ligger flere bygg med en sterk historie. Og et Caravaggio-maleri. 

På vei ut til Potsdam stopper jeg ved Wannsee, en innsjø helt vest i Berlin. Den har alt av idyll en innsjø kan tilbyi, her er parker, strender, seilbåter, strandrestauranter og flotte villaer med store hager. I en av de fineste villaene møttest 15 høyere tyske tjenestemenn 20. januar 1942. Møtet varte bare i ca 2 timer, men et referat fra møtet avslørte hva som var temaet: Hvordan kunne de best samordne og organisere den endelige løsningen på jødeproblemet? Løsningen lå i en systematisk frakt av alle jøder østover til konsentrasjonsleirer, og på den måten gjøre det mulig med en utryddelse på den mest mulig effektive måten. Uten noen innvendinger til målsettingen la de 15 mennene planene for Holocaust . Eneste punktet hvor det var meningsforskjeller var hvordan de skulle forholde seg til «halvjøder og kvartjøder». Skulle disse kun steriliseres, eller måtte også disse fjernes for å «rense» Tyskland grundig nok? 

Det var svært spesielt å gå rundt i denne flotte villaen med idyllisk hage ned til innsjøen og vite at kanskje verdenshistoriens største brutalitet og tragedie ble planlagt akkurat her. Villaen har nå blitt et museum, bibliotek og dokumentasjonssenter, på tilsvarende måte som Holocaustsenteret på Bygdøy i Oslo. På en nøktern, men virkningsfull måte blir møtet og temaene de diskuterte presentert. Og det gis bl.a. en oversikt over behandlingen av jødene i de ulike områdene som var under tysk kontroll, herunder Norge.

De 15 deltagerne på møtet og deres skjebne ble også omtalt. 3 av deltagerne ble ikke straffedømt etter krigen og levde sine rolige og anonyme liv, to av dem fram til 1980-tallet. Det illustrerer et traume i Tyskland, rettsprosessen etter 2. verdenskrig var i hovedsak rettet mot de øverste lederne og de som opplagt sto ansvarlige for store ugjerninger. Svært mange som var delaktig i mange av nazi-regimets behandling av jøder, sigøynere, homofile, funksjonshemmede, opposisjonelle osv ble aldri ansvarliggjort. Nå er alle disse døde, og de tok med seg alt for mange hemmeligheter og «uoppgjorte synder» i graven. Jeg er imponert over Tysklands måte å ta oppgjør med sin fortid på, samtidig som det er opplagte dilemmaer at såpass mange kunne gå videre uten noe oppgjør eller noen «sannhetskommisjon» etter krigen.

Fra Wannsee dro jeg med s-bahn videre til Potsdam sentrum. Her besøkte jeg malerisamlingen til tilknytning til Schloss Sanssouci. Selve utstillingslokalet er rokokko på sitt beste/verste, og på veggen hang bilder tett i tett i 4 høyder. Dette er oppskriften på dårlig formidling av kunst, men sikkert i tråd med praksis på 1700-tallet da museet ble etablert. Jeg kom for å se på et Caravaggio bilde av Thomas tvileren, et bilde som overlevde krigen uten skader. 2 andre bilder av Caravaggio i Berlin ble helt ødelagt under 2. verdenskrig. Dette bildet er et av de flotteste av Caravaggio. Det viser Thomas som møter Jesus etter oppstandelsen, og har en intensitet og tydelig nærvær. Alle de andre Caravaggio-bildene jeg har sett på denne turen har blitt vist fram på en måte som har understreket bildet. Her skjer det motsatte; bilder drukner litt i et rom som er overfylt av både 100 andre malerier, mye lys, og distraherende rom for øvrig. 

Potsdam er kanskje mest kjent for Potsdam-konferansen. Dette var et møte i juli/august 1945 mellom de 3 seiersmaktene etter 2 verdenskrig; Stalin, Churchill og Truman. Her kom de fram til avtaler for hvordan det skulle gå for krigens tapernasjoner, og da særlig Tyskland. Gjennom Potsdamavtalen ble Tysklands nye grenser fastsatt, noe som bl.a. innebar at mye av  Tysklands tidligere områder i øst ble overført til Polen (bl.a. Wraclaw/Breslau). Avtalen legitimerte at tyskere ble utvist fra Tsjekkia og Ungarn, og at Sovjet overtok Køningsberg. (nåværende Kaliningrad mellom Polen og Litauen). Denne konferansen foregikk over mange dager, og forhandlingene skjedde i et tidligere prinseresidens som jeg besøkte. Dette var nå et museum der mye av inventaret fra 1945 fortsatt var på plass, bl.a. det store runde forhandlingsbordet. Jeg fikk også se på de 3 private kontorene som ble stilt til rådighet for de tre statslederne under besøket. 

På min europatur har jeg lest mye europeisk historie. En ting som er gjennomgående er at seierherrene etter ulike kriger og konflikter endrer kart og maktforhold i såkalte fredsavtaler. Den tapende part måtte ofte finne seg i ydmykende avtaler som la grunnlag for bitterhet og nye konflikter. Den mest kjente er Versailles-traktaten fra 1920 som både ga store tap av land og store krigsetatninger på bl.a. Tyskland og Ungarn. En gang må det også lages en ny avtale mellom Ukraina og Russland. Jeg håper det da vil være Ukraina som framstår som en seierherre, men jeg tror ikke det er lurt at Russsland ydmykes for mye.  Det hadde kanskje vært bedre å ramme de som har vært ansvarlig for å igangsette denne krigen, framfor en form for kollektiv avstraffelse av Russland som stat. 

Vårvarmen hadde kommet tilbake til Berlin, og middagen ble inntatt på en uteservering ved Hauptbahnhof ned mot elva Spree.