Jeg kjøpte meg et godt surdeigsbrød på matmarkedet i går, og sammen med peanutsmør og gratis kaffe fra hostellet ble det en god frokost. Jeg spurte om de var noe som skjedde i byen i forbindelse med 1. mai, og skjønte da at dette først og fremst var en fridag. Kvelden før så jeg et demonstrasjonstog for lesbiske rettigheter, men på selve 1. mai var virket det som om lite omhandlet politikk.

På turen gjennom Neustadt og ned til Altstadt var mye folk ute i gatene og i parkene, men det eneste jeg møtte denne dagen med politisk farge var et folkemøte for AfD, det store tyske høyreradikale partiet (Alternativ für Deutchland). Dette partiet har rystet tysk politikk på linje med det Sverigedemokratene har gjort i Sverige. Og AdD har størst oppslutning i de områdene som tidligere hørte til DDR, ikke minst i Dresden-området i sør-øst-Tyskland. De kom for fullt inn i Forbundsdagen ved valget i 2017 da de ble det tredje største partiet. De gikk imidlertid tilbake ved valget i 2021, da de kun ble det 5. største partiet. Folkemøte jeg passerte hadde heller ikke så stor oppslutning, det var kanskje et par hundre tilhørere som prøvde å klappe og skape stemning – uten helt å lykkes. Jeg håper det er et tegn på at den høyreradikale vinden har løyet litt i dette området.  

Dresden hadde sin storhetstid fra ca 1700 da det var hovedstad i en allianse mellom Sachsen og Polen. I denne perioden ble det bygget en rekke flotte barokk-bygg, da dette var en topp-periode for barokken. Det ble av mange regnet som en av Europas vakreste byer. Etter hvert fikk Dresden mindre politisk betydning, men på 1800-tallet ble byen både en viktig industri- og kulturby. Flere norske kunstnere og ingeniører fikk sin opplæring i Dresden, og Norges fremste naturmaler på 1800-tallet; J.C Dahl, arbeidet i mange år i Dresden. (En liten funfact; J.C.Dahl var den første som tok til orde for at stavkirkene skulle bevares, og det var han som kjøpte Vang stavkirke da den skulle rives i 1840, og han solgte den videre til en tysk prins. Kirken  ble satt opp igjen i en landsby i det som den gangen var det tyske området Schlesien, i dag står Vang stavkirke i Polen etter grenseflyttingen i 1945).

Dresdens tragedie skjedde i februar 1945 da britiske og amerikanske bombefly slapp 850 000 bomber over byen i løpet av 3 dager. I tillegg til flere titusener døde så medførte denne bombingen at store deler av sentrum ble totalt ødelagt; bl.a. 14 000 hjem, 72 skoler, 22 sykehus og 19 kirker. Den totale ødeleggelsen av sentrum av Dresden blir av mange trukket fram som den mest meningsløse bombingen i Tyskland fra de alliertes side under 2. verdenskrig. Det var få militære mål i byen, og bombingen ødela mest sivile liv, sivile bygninger og store kulturminneverdier. Dette er bakgrunnen for at bombingen av Dresden blir omtalt som terrorbombing. Jeg har ikke greid å finne ut av hva som var den reelle begrunnelsen for bombingen av Dresden. Selv om de alliertes bombing og annen krigføring av Tyskland under 2. verdenskrig var legitim, er det likevel all grunn til å kritisk vurdere om noen av de alliertes handlinger var klare brudd på folkerettens regler for krig, bl,a. når det gjelder bombing av sivile mål.  

En av kulturskattene som ble helt ødelagt i 1945 var Frauenkirche, av mange regnet som et mesterverk innen barokken. Den sto ferdig i 1743, men det meste raste sammen etter bomber og brann i 1945. De østtyske myndighetene gjenoppbygget mange av de flotteste bygningene i sentrum, men ruinhaugen etter Frauenkirche ble liggende urørt. Etter murens fall og gjenforeningen av Tyskland var det mange som kjempet for at Fraunekirche skulle gjenreises. Det ble igangsatt innsamlinger i mange land, og fra 1994 til 2005 pågikk arbeidet med å få kirken tilbake til fordums prakt. Mest mulig av steinene som lå i ruinhaugen ble brukt om igjen, men det meste av kirken er ny, selv om de i størst mulig grad brukte opprinnelige tegninger, materialer og teknikker. 

Jeg må innrømme at jeg fikk ambivalente følelser når jeg kom inn i denne kirken. De positive følelsene handler om at det er flott å få tilbake et såpass spesielt historisk bygg, og det ligger sterk symbolikk i å gjenreise et bombet kirkebygg fra ruinene. Bygget bidrar også til å få tilbake enda mer komplett det historiske sentrum i Dresden, og det har gitt denne delen av tidligere DDR mer stolthet. De mer kritiske stemmene i meg opplever det litt «Disney-land»-akitg å bygge en kopi av en 300 år gammel kirke. I tillegg er kirken innvendig malt i pastell-farger, og sammen med den litt svulstige barokk-stilen gir det meg en følelse av cupcakes og overpyntet marsipankake. Jeg korrigerer meg selv med stemmer som sier at fargebruken kunne være ganske sterk i mange historiske bygg, og at vi i dag møter disse fargene mest i bleket utgave med alders patina. Kanskje er de sterke pastellfargene mer autentiske  enn det vi møter i de fleste andre eldre bygg? Uansett – et slikt bygg setter i gang mange tanker om autensitet, smak og arkitektur som historiefortelling. 

Jeg rekker en tür innom bymuseet før jeg tar toget fra Dreden til Praha. Vi kjører da gjennom et naturskjønt område langs elva Elben i retning grensa til Tsekkia, og jeg tenker at her kan jeg tenke meg å dra på sykkeltur en annen gang. Etter 2,5 timer er jeg i Praha, og herfra tar jeg toget til byen Ceske Budejovice, en by sør-vest i Tsjekkia på grensa til Østerrike (t t og 40 min med tog). Det er denne byen som har gitt navnet til Budwieser-øl. Jeg bodde på et hostel som het Cuba hostel. (skrevet mai 2023)