Jeg tok et hurtigtog fra Hovedbanegården i København litt før 09 om lørdagsmorgenen (april 2023). Og her fikk jeg uttelling for å ha 1. klassebilett på interrail; uten å ha kjøpt egen plassbillett fikk jeg servert gratis frokost med varmt rundstykke, ost, smør og kaffe. (På tyske DB-tog på 1. klasse kommer de med samme tilbud, men her må du betale full pris på alt du blir servert). Jeg skiftet tog i Fredricia for å ta toget i retning vestkysten av Danmark. Hvis det er Tyskland som er målet er det raskere å ta toget på østkysten av søndre Jylland – og til Flensburg på tysk side. Men denne gangen ville jeg oppleve noe nytt ved å ta en alternativ rute. Jeg skiftet tog på nytt i en liten by som het Bramming, og derfra gikk toget til Ribe.

Ribe regnes som Nordens eldste by med historie tilbake til 700-tallet. Den var en slags hovedstad i Danmark i vikingtida, og var også en viktig by i kristen middelalder. Ribe domkirke er en stor og meget godt bevart romansk kirke fra ca 1200. Etter at kongemakten i Danmark satset alt på å bygge ut København som Kongens by ble Ribes betydning redusert, og det er i dag en mindre by med ca 10 000 innbyggere. Den har imidlertid bevart svært mye av sitt gamle bymiljø, bl.a. et rådhus fra 1400-tallet og mange andre bygninger som er flere hundre år gammel. Mange kaller den Danmarks vakreste by med flere fine gater, små butikker, parker og kanaler mv. Jeg hadde bare en time pause fra toget, men jeg rakk både et besøk på bymuseet med mye interessant fra vikingtida, og en tur rundt i byen. Jeg fikk ikke besøke domkirka, da bruden kom inn i kirka akkurat da jeg skulle inn. Det ville kanskje være litt påfallende med en fotograferende interrailer som publikum på vielsen.

Fra Ribe er det ca 1 t og 20 min med tog til Niebüll, som er første by på tysk side av grensen. Herfra kan du ta tog til øya Sylt. Dette er en 40 km lang og smal øy som har toglinje som eneste forbindelse til fastlandet. Biler må kjøres på togvogner for å komme til/fra øya. Dette er en øy med mest sand, og det har gjort den utsatt under stormflo. I 1362 ble øya rammet av en stor stormflo som ødela og reduserte mye av øyas areal, og som tok livet av flere tusen mennesker. På yttersida av øya er det en 40 km sammenhengende sandstrand, og her er det svært mange tyske turister om sommeren. Jeg tenkte å ta meg et bad, men med store Nordsjø-bølger som slo inn så feiget jeg ut fra badingen denne gangen.

Noe av det spennende med dette området i Tyskland er at det har vært et hjemland for 3 ulike folk/språk/kulturer. I tillegg til at dette er et grenseområde for både tyskere og danske, så bor det her ved kysten noen som er frisiske, dvs et eget språk og kultur som har levd på kysten mot Nordsjøen i Nederland, Tyskland og Danmark. Romerne omtale friserne i år 12 f.Kr, og de har vært oppfattet som et eget folk i flere hundre år. På øya Sylt er det noen som ennå snakker nordfrisisk, men det er bare igjen ca 10 000 som snakker dette språket nå. Betydelig flere snakker vestfrisisk i Nederland.

På Sylt bor det i dag ca 30 000 innbyggere, og de lever mye av alle turistene som kommer om sommeren. Her kommer det nesten utelukkende tyskere, så engelskkunnskapene kan være variable. For de som liker badeliv på sandstrender, men synes Middelhavet kan bli for varmt kan Sylt være et alternativ.

Om kvelden tok jeg toget til Hamburg, og videre til Berlin.