Jeg våknet i Gorna Oriahovica i silregn, så da ble det en rolig morgen på hotellet framfor utforsking av byen (april 2023). Jeg bodde på et ganske stort hotell som sannsynligvis var bygd på 1970-tallet, og det var tydelig at dette en gang var et flott hotell (Hotel Rahovets). Det var imidlertid brukt lite på vedlikehold de siste 30 åra. Selve rommet og senga var imidlertid ganske bra, og jeg fikk en god frokost med ristet brød, egg, ost og skinke. Bulgaria har opplevd befolkningsnedgang siden 1990, dette skyldes både lave fødselstall og at mange flytter utenlands. Samtidig er det flere som flytter fra landsbygda til byene. Dermed er det stor befolkningsnedgang og en aldrende befolkning som preger områdene utenfor de store byene. Da kan det sikkert være krevende å drive et hotell på et sted med lite turisme, lite lokalt næringsliv og stadig færre som er bosatt i området.

Fra Gorna Oriahovica måtte jeg først ta en to timers togetappe til grensebyen Ruse. Da ble jeg sittende i en kupe med 2 bulgarere som snakket engelsk. De hadde jobbet i England et år, men var nå flyttet tilbake. De var rundt 30 år, og jobbet bl.a. med musikk og kultur. De var oppgitt over mange forhold i Bulgaria, bl.a. mye korrupsjon, men det virket som om de ville satse på hjemlandet sitt og ikke bare «stikke av» til arbeid i utlandet som mange av sine jevnaldrende.

Fra Rusa gikk det et nytt tog over grensa til Romania og videre til Bucaresti (. Grensa mellom Bulgaria og Romania går langs Donau, og toget gikk over en lang jernbro over Europas nest lengste elv. Nedbørsfeltet til denne elva omfatter 20 land, og den renner gjennom 4 hovedsteder. Togstrekningen fra Donau og inn til hovedstaden Bucuresti var stort sett bare helt flatt, og nesten alt arealet var dyrket med store åkrer med intensivt landbruk. Jeg antar at det her var store kollektivbruk i kommunisttida, men at jorda nå drives av store firmaer? Det var i overfall ikke mulig å se gårdsbruk i vanlig forstand. Romania er bl.a. en stor eksportør av kjøtt til resten av EU, og de er blant de 10 største produsentene av mais og hvete i verden.

Bucuresti er en stor by, med sine 2 mill. innbyggere er den på størrelse med Paris og Roma. En vandring gjennom byen om ettermiddagen viser en by med svært store kontraster. Her står nyoppussede skatter fra 1800-tallet sammen store moderne glassbygg og hus som nesten ramler ned. Og midt i det hele står det enorme palasset som den gamle diktatoren Ceausescu fikk bygd på 1980-tallet. Det ble revet om lag 9000 hus for å få dette anlegget reist, og i flere år brukte byggingen 30 % av Romanias statsbudsjett. Det er nå Romanias Parlament, men står der samtidig som et tydelig monument over hvor galt det kan gå med diktatorer rammet av gigantomani.

Bucuresti hadde sin blomstringstid på slutten av 1800-tallet som ny hovedstad i et nytt og uavhengig Romania fra 1881. De hadde Paris som sitt forbilde, og det ble anlagt mange brede bulevarder med storslåtte bygninger på hver side. Denne byplantenkningen ble fulgt opp av kommunistene. Det er bl.a. en svært bred bulevard med flere rekker med trær, trikketraseer og gateløp som går fra Parlamentet og 3-4 km gjennom byen.(Bulevardul Unirii). En liten avsporing; De flotte gatene i Paris hadde også en brutal pris som få tenker på i dag. Om lag 1/3 av gamle Paris med bl.a. smale smug og mye middelalderbebyggelse ble brutalt revet ned fra 1853 til 1870. All rivingen ga plass for en helt ny byplanen med brede gater, åpne plasser og de karakteristiske høye bygårdene . Nå sitter vi på fortausrestaurantene og nyter stemningen i Paris takket være denne radikale – og brutale – byplanen.

Om kvelden møtte jeg ei norsk dame, vi har felles venner, og hun bor nå i Bucuresti med 2 barn og en mann fra Romania. Han har studert og arbeidet i Norge, men er nå valgt inn i Parlamentet i Romania. Hans parti arbeider bl.a. svært systematisk for å få redusere korrupsjon. Barna snakker flytende norsk og rumensk. Det var interesseant å få høre hennes erfaringer med å bo i Bucuresti. Hun forteller bl.a. at noe av årsaken til at det står mange gamle og fine hus og forfaller er uklare eiendomsforhold. Kommunistregimet annekterte mye privat eiendom, og det har vært svært komplisert og tidkrevende å rydde opp i uklare eiendomsforhold og leieavtaler etter at kommunistregimet brøt sammen for over 30 år siden. Når eiendomsforholdene er uklare er det ingen som investerer i bygningene, og de forfaller.