Sofia er Bulgarias hovedstad, og her var jeg faktisk i 1987. Under en sydentur til Thassos nord i Hellas ble jeg med på en busstur til Sofia sammen med min venn Ellen. Det var en spesiell opplevelse å komme til en av de fattigste og hardeste styrte kommunistlandene på -80-tallet. Det var mange fine bygg i sentrum, men alt var slitent og grått. Da vi kom inn i stor matbutikk så var nesten alle hyllene tomme, og utvalget var svært lite. Jeg tok fram kameraet mitt og tok et bilde. Det skulle jeg ikke gjort, Det kom en vakt som beslagla kameraet, og dro ut filmen og så på meg med et ekkelt glis. Etterpå prøvde vi å kjøpe ny film, men det greide vi ikke å oppdrive i Bulgarias hovedstad i 1987. Mange rare forklaringer. Så jeg har ingen bilder fra den turen, og denne rare opplevelsen er det som huskes best fra møtet med et land bak «jernteppet».

Sofia så annerledes ut i dag i 2023, selv om de fleste bygg i det historiske sentrum var de samme som for 36 år siden. Det er imidlertid store kontraster i denne byen; mange hus er helt nedfalls og roper på vedlikehold, samtidig som andre bygg ser velholdt og fine ut. Og innimellom helt nye glassbygg. Jeg oppdager raskt at dette er påskedag i et ortodoks land, de feirer påsken en uke etter oss. Og påskedagen er kanskje den største festdagen i de ortodokse kirkene. Så her er nesten alle museer og attraksjoner stengt, men alle kirkene er åpne og fulle av folk. Folk kommer og går fra kirkene hele dagen, mange har med blomster, de tenner lys, og de kysser bestemte bilder. I to av kirken opplevde jeg mannskor som sang liturgiske sanger på en særpreget måte.

Bulgarere kom østfra i folkevandringstiden, og etablerte et eget rike på 600-tallet. De var tidlig ute med å etablere et skriftspråk, og kirkelige tekster fra Bulgaria er de første som foreligger skriftlig på et slavisk språk. Omkring år 100 blir de en det av Bystants og blir derfor styrt fra Konstantinopel. Omkring år 1400 blir de en del av det muslimske ottomanske rike helt fram til 1877 Den bulgarske kirke forblir ganske selvstendig i denne perioden, og de er sentral for å opprettholde det bulgarske språket og kulturen. I 1877 får de en slags selvstendighet, men grensene endrer seg flere ganger, bl.a. gjennom de to Balkankrigene, og de to verdenskrigene.

Jeg interesser meg for jødene og andre minoriteters historie på min Europa-tur. Å lese om jødenes historie er jo mest en svært trist lesing, men her er Bulgaria et lite positivt unntak. Det ble bestemt av en tysk-vennlig regjering i 1941 at alle de 50 000 jødene i landet skulle deporteres, men dette ble stanset etter omfattende protester. Protestene kom bl.a. fra noen parlamentsmedlemmer og fra biskopene i den bulgarske ortodokse kirken. Deportasjoen ble utsatt på ubestemt tid, og jødene ble da gjemt bort på ulike steder på landsbygda. Overlevelsesraten for den jødiske befolkningen i Bulgaria var derfor blant de høyeste i land som var under nazistisk kontroll. Her var situasjonen helt annerledes i f.eks. Romania; her deltok de rumenske myndighetene svært aktivt i drap og departasjonen av jødene. Nesten 400 000 av totalt 750 000 jøder mistet livet i Romania under 2. verdenskrig, og dette ble i stor grad utført av rumenerne selv.

Etter en dag i Sofia tok jeg toget til byen Gorna Oriahovica som ligger lenger øst i landet og nærmere grensa til Romania. Stasjonen i Sofia er ny og flott, men den står ikke i stil til standarden på togene. Det virker som de fleste vognene er fra kommunistperioden før 1989.