Det var rart å komme til Beograd (april 2023), hovedstaden i Serbia, etter å ha tatt inn over så mye av brutaliteten som serberne påførte særlig bosniakkene under Bosniakrigen. Det ble gjort overgrep fa alle parter, men det er grunnlag for å si at serbernes overgrep mot bosniakkene var særlig alvorlig og omfattende. På vei til Beograd, og med mye negative følelser overfor hva serberne har gjort både overfor muslimene i Bosnia og i Kosovo, leser jeg meg opp på Serbias historie. Og den inneholder mye kamp og lidelse. Serbia ligger midt imellom øst, vest og nord, så de har vært et sted der mange tropper og folk på krigertokt har dratt til – eller gjennom. Over 30 ganger har Beograd blitt rasert i ulike konflikter. Gang på gang har den hevet seg fra asken.

Serberne har vært gjennom mye. Under 1. verdenskrig ble de angrepet av Østerrike/Ungarn, og var blant «seierherrene» da krigen var slutt. Men 25 % av befolkningen døde som følge av all krigingen disse 4 årene. Blant menn i stridsdyktig alder døde over 50 % av befolkningen. Jeg leste hele artikkelen i snl.no om 1. verdenskrig, og da er ikke disse tallene omtalt. Men tapene i Tyskland, Frankrike og Storbritania var detaljert omtalt. Det er et eksempel på at vi har et hovedfokus på nord- og vest-Europa.Under 2. verdenskrig var det en ny runde der serberne ble hardt rammet. I hele Jugoslavia mistet 10 % av befolkningen livet i perioden 1940-44, men dødstallene var enda verre for serberne Disse to krigene, sammen med andre deler av serbisk historie der de har vært hardt rammet. er nok noe av bakgrunnen for at serberne opplever seg truet, omgitt av fiender, og at de må kjempe for å bestå. Desto mer tragisk er det at serberne i Bosnia lot det gå så brutalt ut over muslimene i landet.

Jeg spurte etter et historisk museum i Beograd. Det eneste de kunne vise til var militær-museet som lå i tilknytning til en gammel borg sentralt i Beograd. Det var et stort museum med full gjennomgang av alle serbernes kriger de siste 1000 år, der det innimellom var noen korte engelske tekster. Jeg prøver meg på noen lesefrukter med noen høydepunkter fra Serbias historie:

Serberne var et av flere slavisk folk som kom vandrende inn på Balkan på 600-tallet. I middelalderen var det i perioder et eget mektig rike på Balkan. På 1300-tallet ble de hardt presset av det ottomanske riket med sete i Istanbul, og de tapte et stort slag på Kosovosletta i 1389. De fikk beholde en viss selvstendighet, men fra og med 1459 og de neste 400 årene var de under ottomansk styre. På 1800-tallet var det flere opprør, og gradvis fikk de en viss selvstendighet. Russland støttet Serbias rett til selvstendighet, og det oppnådde de under Berlinkongressen i 1878. Der er derfor lange historiske røtter for det nære forholdet mellom Serbia og Russland. Etter Serbias selvstendighet i 1878 så var «fienden» det store Østerrike/Ungarn som hadde store interesser i mer kontroll på Balkan. Samtidig hadde det ottomanske riker fortsatt landområder sør på Balkan. I Balkankrigene i 1912 gikk Serbia, Albania, Hellas og Bulgaria sammen om å jage ut den siste resten av tyrkernes styre i Europa. Den krigen vant de, og Serbia kunne utvide sin landområde sørover. Det var denne veksten av Serbia som bekymret Østerrike/Ungarn, og som var bakgrunnen for starten på 1. verdenskrig; Skuddet mot tronarvingen i Sarajevo ble avfyrt av en serbisk nasjonalist. Dette var påskuddet som Østerrike brukte for å angripe Serbia. Russland støttet Serbia, og dermed var storkrigen gang, og som tok livet av 1/4 av befolkningen.

Etableringen av Jugoslavia var både et uttrykk for idealisme om å binde sammen de ulike slaviske folkene på Balkan til ett land, dels et uttrykk for ønsket om et slags stor-Serbia sett fra serbernes side. Denne dobbeltheten preget Jugoslavia helt fram til sammenbruddet i 1992. Det skulle være et likeverdig felleskap av alle de ulike folkegrupper og nasjoner i området, men det var serbernes som var de dominerende. Det var derfor også de som hadde mest å tape på at Jugoslavia ble splittet opp, ikke minst fordi det bodde mange serbere i Slovenia, Kroatia og Bosnia. Disse gikk fra å være majoritet i et stort land til å bli minoritet i et nytt og lite land.

Kosovo inngår formelt i Serbia, men har fått en slags autonomi som Serbia ikke aksepterer. Det store flertallet i dette område er befolket av muslimske albanere. For serberne er dette området et slags kjerneområde for en rekke symbolsk viktige hendelser, bl.a. Kosovoslaget mot ottomanene. Kosovokrigen var for serberne en kamp for å beholde noe som ble oppfattet som nasjonens sjel, men de erfarte da å få resten av verden mot seg (med unntak av Russland). Nato gikk til angrep på Beograd, og i militærmuseet ble dette illustrert med en plakat som sammenlignet alle styrkene, fly, tanks mv i hele NATO med de militære styrkene i Serbia. På en enkel måte fikk plakaten formidlet Serbias opplevelse av å stå nesten alene. Museet hadde ingen omtale av tapene blant kosovoalbanere i denne krigen.

Det historiske sentrum i Beograd er preget av store bygninger fra 1800-tallet, men det er mange «hull» der det er nyere bygg fra ulike perioder. Byen ble hardt rammet av kriger, og denne salige blandingen i stil er nok et resultat av dette. Også Serbia er inntatt av de store internasjonale kjedene, så når jeg gikk gjennom hovedgata i byen var det vanskelig å se at jeg var i Beograd, og ikke på Karl Johan eller en annen gate i Europa. Selv om Serbia ikke er med i EU er de i stor grad preget av de samme kommersielle aktørene.

Om ettermiddagen tok jeg buss fra Beograd til Sofia i Bulgaria. Avstanden er ca 400 km, men her var det ikke daler og fjell, her var det stort sett flatt og tofelts motorvei hele veien. Turen tok bare ca 5 timer, ink. passkontroll ved grensa. Siden dette er grense inn til EU var sjekken ganske grundig.