Min egentlige plan om å dra videre via Albania, Hellas og Nord-Makedonia måtte droppes, da det vil være så tidkrevende, og det går så få tog (april 2023). Jeg søkte på nettet etter bussbillett for å komme meg videre fra Sarajevo, og det var litt vanskelig å få til. Hostel-verten fortalte senere at du ofte ikke kan kjøpe bussbillett på nett det siste døgnet for avgang. Jeg startet derfor dagen med en par kilometers vandring bort til buss-stasjonen.

Når jeg spurte mannen i billettluka om en billett til Beograd, møtte jeg denne turens minst hyggelig mann. Han snakket svært enkel engelsk, men fikk forklart meg på en ganske sint måte at de ikke solgte billetter dit. Da jeg spurte om hvorfor de ikke solgte denne billette, fikk jeg motvillig beskjed om at jeg måtte dra til en annen buss-stasjon. Da jeg høflig spurte om han kunne skrive adresser dit så rablet han ned noe uforståelig på en lapp, og avsluttet videre samtale. Han var tydelig irritert. Jeg dro tilbake til hostellet mitt, og da kunne verten fortelle at det er to buss-stasjoner i Sarajevo, der den ene ligger i et område der det bor mange serbere, og der bussene går til serbiske områder, inkl. Begrad og andre byer i Serbia. Disse to buss-stasjonene på hver sin side av byen gir derfor et lite glimt inn i den todelingen og de sårene som er i Bosnia etter krigen. Mannen på buss-stasjonen i Sarajevo behandlet meg dårlig, men hva vet jeg av hva han har i bagasjen av opplevelser fra krigen eller hva serbere har påført hans familie?

Det er fristende å si at vi kan sette en strek, glemme fortida og se framover. Det er sjelden en god strategi. Jeg tok meg en tur rundt i Sarajevo om formiddagen, og jeg var bl.a. på «Museum of Crimes Against Humanity and Genocide». Det er et lite museum i areal, men inneholder svært mye dokumentasjon og fortelleinger om grusomhetene som ble utført under krigen i Bosnia på 1990-tallet. Og satte det inn i en større sammenheng. 

I alt ble 100 000 mennesker drept under Bosniakrigen mellom  i et land der det nå bor ca 3,5 mill innbyggere. Av disse 100 000 var omslag 40 000 sivile. (Til sammenligning: under 2 verdenskrig så døde det ca 10 000 totalt i/fra Norge).

Uten å gjøre religiøse bygg til det mest sentrale, så synes denne statistikken sier mye om omfanget på denne krigen: 

614 moskeer ble helt ødelagt (307 moskeer fikk i tillegg betydelig skader)

125 katolske kirker ble helt ødelagt

125 ortodokse kirker ble helt ødelagt.

På dette museet lærte jeg også mer om den Jeg tok taxi ut til den «serbiske» buss-stasjonen, og verten på hostellet bestilte bil og forklarte meg hva jeg kunne påregne av betaling. Da jeg fortalte sjåføren at jeg skulle ta buss til Beograd, ble han i godt humør og begynte å skryte av hvor fint Beograd. Uten at jeg spurte noe mer så skjønte jeg at han sikkert hadde serbisk bakgrunn. 

Bussturen til Serbia tok omlag 7-8 timer, og går bl.a. gjennom fjellområder på grensa mellom Bosnia og Serbia. Vi så mye snø oppe i fjell, og på en fjellovergang på omslag 1300 mot lå snøfonnene i veikanten. Turen gikk i hovedsak gjennom områder med ortodokse kirker, og svært få minareter. På kart over hvor de ulike gruppene bor så jeg at bussen valgte en rute der det bor mest serbere. På kartet skjønte så jeg vi kom til å kjøre i nærheten av Srebrenica, der 8000 bosniakker ble henrettet i juli 1995. Og det går et støkk i meg da jeg plutselig ser et veiskilt til Srebrenica. Vi kjører ikke gjennom denne byen, men vi er noen kilometer unna dette verste stedet for brutaliteten i Bosnia-krigen. Det blir et alvor over turen, og en ekstra motivasjon til å google og lese mer om Bosnia, Serbia og bakgrunnen for krigen og konflikten.

I Beograd merker jeg at jeg er kommet til en storby med 1,3 mill innbyggere. Jeg sjekker inn på et bra, men lite hostel (El diablo Hostel), og de tipser meg om områder for en rusletur ut i Beograds kveldsliv. Jeg ender på en jazzklubb som heter «Etta James», og det var godt å sete seg ned med et glass og høre god musikk og la mange av de tyngste følelsene slippe taket.