Deler av Balkan er er dårlige greier fra et togfaglig perspektiv (pr april 2023). Selv om alle landene i utgangspunktet har bygd ut en toginfrastruktur, og at de tidligere har hatt en god togforbindelse seg imellom, så er i det i dag ikke utenlandstog til/fra Bosnia, Serbia, Nord-Makedonia, Albania og Hellas. (Det er ett unntak, det går et nattog fra Beograd til Bar i Montenegro). Jeg visste at tilbudet var skrøpelig, men det var verre enn jeg fryktet. På min første interrail i 1984 kjørte jeg på ett sammenhengende tog fra München til Hellas, og denne strekningen gikk gjennom dagens Slovenia, Kroatia, Serbia, Nord-Makedonia og Hellas. Det er flere grunner til at det står såpass dårlig til med tog på Balkan i dag, men gammel og dårlig infrastruktur, nasjonale konflikter og flyenes dominans på lengre strekninger er nok noen viktige grunner. Flere linjer ble lagt ned under koronaen, og har bare ikke blitt åpnet igjen. Men det finnes håp. Toglinjen mellom Beograd og Budapest skal re-åpnes i 2024 med en helt ny hurtigtoglinje som kun skal bruke 3 timer mellom disse to hovedstedene. Kanskje vil det totale kollaps føde en fornyelse av togtilbudet på sikt?

Split er endestasjonen for toget på kysten av Kroatia, og for å komme meg videre var dagens første prosjekt et besøk buss-stasjonen i Split. Jeg ble ikke så klok av det jeg fant på nettet, og da er det bedre å oppsøke buss-stasjonen direkte. Der fikk jeg bl.a. høre om en direktebuss til Sarajevo som gikk sånn cirka midt på dagen. Billetten kostet ca 400 kr. Formiddagen ble for øvrig brukt til et bad i Adriaterhavet og utforsking av gamlebyen i Split. Her besøkte jeg bl.a. det som var mausoleet til keiser Diokletan. Han var født i en vanlig fattig familie rett utenfor Split i år 236, og gjennom en militær karriere endte han opp som verdens mektigste mann som keiser i hele romerriket fra år 284 til 305. Han glemte ikke sin barndoms landsby, derfor sørget han for at det ble bygd et sommerpalass der hun kunne dra på ferie vekk fra stresset i Roma. Mye av dette palasset står forsatt mer eller mindre intakt. Han bygde seg også et eget mausoleum, kisten er vekk, med det meste av bygget er bevart som kirke. Det er jo litt stas å stå inne i et så godt bevart bygg som er over 1700 år gammelt. Hovedrommet bæres oppe av fine korintiske søyler, og deler av disse kommer fra Egynt. Keiseren var såpass jålete at han sørget for å hente disse fra Egypt for å bruke det til sitt eget mausoleum. I dag vil vi si at dette er kulturminnekrimainalitet. Jeg tror imidlertid at den romerske keiserens synderegister etter vår standard inneholdt mer alvorlige forhold enn eksport av egyptiske kulturskatter. 

Split tar imot mange cruise-båter, og denne dagen lå skipet «Norwegian Star» i Split. Den rolige stemningen fra kvelden før ble helt annerledes når gamlebyen ble invadert av flokker med cruise-turister. Hver for seg er de sikkert hyggelige og greie, men det er noe massivt å få alle gater fylt opp av slike flokker. Når det kom en flokk med en guide i front med norsk flagg må jeg innrømme at jeg trakk meg litt unna. Men jeg observerte at det store flertall så ut som om de var 67 år gamle, så cruise i april er nok populært blant nypensjonister fra Norge?

Bussturen fra Split til Sarajevo tar 7-8 timer. Selve bussen var ny og behagelig, men veien går gjennom et landskap med både fjell og bratte daler, og veiene er delvis ganske svingete og inviterer ikke til stor fart. Turen bekreftet derfor at tog er en mye behagelige reiseform enn buss. Samtidig gir også en busstur en opplevelse av landskap og kultur, og de som reiser sammen blir et skjebnefellesskap noen timer. På bussen var det bl.a. representanter fra Australia, USA, Italia og Island. Og det er flere stopp underveis. Grensepasseringen med sjekk av pass på begge sider tok sikkert en drøy halvtime, og det er i tillegg flere tisse- og matpauser. 

En reise inni Sarajevo og Bosnia Herzegovinia har en spesiell farge etter alt som skjedde her på 1990-tallet. Jeg bruker derfor deler av bussturen til å lese meg opp på Jugoslavia, bosnisk historie og Bosnia-krigen. Jeg husker at det er nødvendig med de lange historiske linjene for å forstå noe av bakgrunnen. I Bosnia bor det i hovedsak tre ulike grupper; kroater, bosniakker og serbere. Kroatene er i hovedsak katolikker, bosniakkene er mest muslimer og serberne er mest ortodokse. Språklig og etnsisk er det lite som skiller disse gruppene, men bak den ulike religiøse tilknytningen ligger det ulik historie, identitet, allianser og ulike erfaringer av å være minoritet – majoritet eller i maktposisjon eller være undertrykt. Alle tre gruppene har en «glanstid», og alle har opplevd undertrykkelse, overgrep og kamp for å bestå.

Når vi krysser grensa over til Bosnia er det flest katolske kirker å se. Gradvis dukker det opp noen moskeer med minareter, og i noen landsbyer er det både kirketårn og minareter. Når vi nærmer oss Sarajevo er det flest minareter.

Framme på busstasjonen i Sarajevo er jeg litt usikker på å finne veien videre. Da blir redningen en islandsk jente som jeg pratet med på bussen. Hun er på det islandske volleyballlandslaget, og spiller nå på et proff-lag i Sarajevo. Vi spleiser på drosjen inn til sentrum, og hun forklarer meg det viktigste for å forstå valutaen og retningen i byen.

Jeg sjekker inn på et bar hostel (The Good Place Hostel), og tar meg en tur ut i byen. I gågata er det masse folk, og mange boder mv i den tyrkiske basaren har fortsatt åpent. Både den katolske katedralen og hovedkirka for de ortodokse er låst og mørk, men i flere moskeer er det åpent og masse folk. Kanskje omslag 20 % av kvinnene har hijab. Det var en god stemning i byen som får meg til å tenke mindre på Bosnia-krigen og Sarajevo-blokaden.