I arbeidet mitt i KA har jeg bl.a. involvert i arbeidet med tilrettelegging for nye gravskikker på gravplassene i Norge. Det er en grunnleggende verdi for de som arbeider med gravplasser at ønsker fra de pårørende så langt det er praktisk og økonomisk mulig skal imøtekommes, herunder ønsker som kommer fra religiøse minoriteter eller fra de som har gravskikker som kan virke fremmed for mange i Norge. Dette omhandler bl.a. om tilrettelegging for muslimsk gravlegging. Nå er det tilrettelagte felt for muslimsk gravlegging i godt over halvparten av alle kommuner i Norge, og tallet øker jevnt. 

I utgangspunktet er det ikke så stor forskjell på praksisen for gravlegging i muslimsk og kristen tradisjon. Og innenfor de to tradisjonene er det ulike praksiser basert på bl.a. geografi og trosretning. Et sentralt punkt for mange muslimer er imidlertid en gravretning der ansiktet er vendt mot Mekka. Med litt planlegging er det relativt kurant å etablere områder der gravene ligger i en annen retning. Mange muslimer ønsker gravlegging så raskt som mulig etter dødsfallet. Med unntak av der det er mye tele i jorda så greier de fleste gravplasser nå å tilby en ferdiggjort grav i løpet av et par dager. 

Rammegraver

Et ønske fra mange muslimer har imidlertid vær mer krevende å innfri, og det omhandler såkalt rammegraver. Dette innebærer at graven etter gravlegging ikke bare består av et gravminne med et lite plantefelt foran, men at hele lengden av graven er markert med en innramming. Denne innrammingen kan være markert fysisk med et lavt gjerde, steiner, en stor plate e.l. Alternativt kan hele graven gjøres om til et stort plantefelt som går opptil 2 meter ut fra gravminnet. Dette er en vanlig skikk i mange muslimske land, bl.a. fordi det gir en naturlig markering av hele graven som forhindrer at et står eller går rett over der den døde er gravlagt.  

Rammegraver var også delvis i bruk i Norge fram til ca 2. verdenskrig. Det var da mest en skikk som var vanlig blant de mer bemidlede, da det kostet mer å etablere en rammegrav i f.eks. en stor flat stein eller et gjerde av smijern. Fra 1950-tallet og utover ble det mer eller mindre helt slutt med rammegraver i Norge. I Oslo ble rammegraver forbudt allerede i 1935. Den viktigste grunnen er at slike rammegraver tar mer plass og gjør det mer krevende å drifte gravplassen. Dagens forventninger til plenklipping og orden gjør rammegraver mer krevende, og rammegraver gjør gravplassen enten mer plasskrevende, eller så blir den trangere og mindre tilgjengelig for maskiner og utstyr. Den sosialdemokratiske likhetstanken hadde kanskje også betydning. De siste 60 årene har gravplassene i Norge derfor blitt mer standardiserte, gravminnene ligger på fine rekker,  og størrelsen på plantefeltet er det samme for alle, dvs ca 50 cm ut fra gravminnet. Dette gjør at maskiner og utstyr har god adkomst, og plenklipping blir enklere. Rammegraver består på noen gamle felt der eldre gravminner er fredet som kulturminne. 

Når etterlatte med muslimsk bakgrunn ønsker seg en rammegrav i tråd med sin egen skikk i hjemlandet, har de stort sett blitt avvist, ofte på grunnlag av lokale vedtekter som har satt klare rammer for størrelsen på gravminne og plantefelt. Det største muslimske begravelsesbyrået; Al Khidmat, har i stor grad valgt å tilpasse seg praksisen i Norge, og de har derfor ikke fremmet rammegrav som et tydelig ønske overfor gravplassmyndighetene på vegne av sine kunder. Jeg har fått inntrykk av at de har ment at rammegrav i liten grad er et ønske begrunnet i tro/teologi, men er mer å forstå som et skikk som er vanlig i mange land med muslimsk majoritet.  En gravskikk kan likevel bety mye for folk, selv om den ikke er å anse som avgjørende som uttrykk for en praksis begrunnet ut fra tro/livssyn. Antall muslimer som gravlegges i Norge er sterkt økende, og i økende grad framkommer det også flere som ønsker seg en rammegrav eller en annen markering av hele graven. Flere lokale gravplassforvaltninger vurderer derfor hvordan de skal forholde seg til dette, de er ikke helt avvisende, men usikre på hva som konsekvensene av å åpne for en helt ny praksis. Argumentet om at dette kun omhandler noen få muslimer møter skepsis: Det er problematisk å åpne opp for en ny praksis kun for dem som tilhører et bestemt livssyn.   

En annen praksis i Malmø

På min togtur gjennom Europa var jeg innom den store gravplassen i Malmø. Denne gravplassen er kjent for at de er ganske liberale når det gjelder ulike gravskikker, herunder ønsker fra muslimer. På et felt med muslimke graver var det tydelig en helt annen praksis enn i Norge. Flertallet av gravene hadde en rammegrav i en eller annen form. Her fantes alt fra store flate steiner med 2 meters lengde, til fine plantefelt som går ca 2 m ut fra gravminne. Noen var inngjerdet , andre var helt åpne forhøyninger. Flere graver hadde typer utsmykninger, slik som figurer, bilder, vaser og dekarasjoner. Et stort mangfold, men der nesten ingen av disse feltene ville vært tillatt i Norge. Det muslimske feltet hadde et helt annet utseende og stil enn det som er vanlig på gravplassene. Mer mangfoldig og spennende, mer «rotete», og noe mer plasskrevende. Og plenklipping og annet stell av gravplassen som et offentlig parkområde er nok mer krevende. 

Amsterdam

I Amsterdam besøkte jeg den store gravplassen litt utenfor sentrum. Den var etablert for mer enn 100 år siden, men var fortsatt i aktivt bruk med mange nye gravlegginger. Det første som møter meg er at de fleste gravene er rammegraver. Både de som er 50 år gamle og de som ble gravlagt det siste året. Rammegraver var rett og slett det normale.  Også her var mangfoldet stort, alt fra at rammen var dekket av grus, store steiner, innramminger med smijern eller mange andre uttrykk. I Amsterdam blir flertallet kremert, og de gamle rammegravene kan gjenbrukes av svært mange siden de gir god plass til mange urner. Rammegravene virket ikke rotete, siden anlegget var godt planlagt med stier, beplantninger, hekker mv med rammegraver som forutsetning. Plenarealet var mindre enn det som er vanlig på gravplasser i Norge, men gravplassen var så beplantet for øvrig med busker, blomsterbed, trær og hekker.  

Ny praksis i Norge?

Ønsker om rammegraver på norske gravplasser er derfor primært et ønske om tilpasning til særlige muslimske skikker. Dette er en måte å markere graven på som også har lang tradisjon i «kristne» Europa, og som fortsatt er ordinær praksis i flere sentraleuropeiske land. Gravplassen i Amsterdam viste meg at dette kan gjøres på en måte som framstår verdig og skikkelig, og driftsmessig håndterbart. Det forutsetter imidlertid at både landskapsarkitekter og gravplassmyndigheter sammen kan utarbeide gode løsninger når det f.eks. gjennomføres nyetableringer av gravfelt. Og løsningene må tilpasses stedets vegetasjon og klima. Kanskje kan skepsisen i Norge til rammegraver gradvis  justeres til gode lokale løsninger? (reiseblogg mars 2023)