Jeg tok et tidlig tog fra Amsterdam til Oostende på kysten av Belgia (mars 2023). Denne turen tok til sammen 5 t, med togbytte i Rotterdam og Brussel. Jeg kunne ha valgt et tog som hadde brukt nesten en time kortere tid til Brussel, men da måtte jeg ha betalt plassbillett til kr 250. På en tur som dette prioriterer jeg ikke fart.  I Brussel hadde jeg tid til å gå innom billettkontoret til Eurostar – toget som går direkte til London. Pga streik mot pensjonsreform i Frankrike var det imidlertid langt færre avganger enn vanlig, og det var ikke mulig å få en ordinær billett på flere dager. Vanligvis så har de en kvote med rimeligere billetter for de som har interrail, men de var visst bare å glemme nå. Så hva gjøre jeg da når jeg ønsker å dra til England neste dag?

Dette grunner jeg på mens jeg tar toget ut til kystbyen Oostende, Belgia har en ganske kort kystlinje, men den korte kysten består stort sett av fine sandstrender. Her ligger det derfor badebyer på rekke og rad, der Oostende er en av de største. Jeg ble klar over denne byen da jeg leste dokumentarromanen «Oostende 1936. Sommeren før mørket falt» av den tyske forfatteren Volker Weidermann. Sommeren 1936 møttes mange kjente tysktalende forfattere i Oostende; de var fordrevet fra Tyskland eller Østerrike pga at de var jøder og/eller nazikritiske. Flere hadde fått beslaglagt sine bøker, og midt i denne dysterheten søkte de sammen for å drikke og diskutere. Boka omhandler bl.a. den kjente forfatteren Stefan Zweig, og bygger bl.a. på brev som er bevart. Romanen skildrer godt det iherdige forsøket på å finne glede i hverandre, samtidig som det tragiske som skjer i livene deres og med deres venner og kontinent trenger seg inn overalt.

Jeg synes det er interessant å forstå hvordan folk i Europa opplevde 1930-tallet – før de visste noe om hva som skulle komme fra 1939 og utover. Hvem hadde blikk og modenhet til å avsløre brutaliteten, rasismen og forakten for de svake i nazismen – før 1939? I norsk sammenheng var det tydelig at venstresiden den gangen så klarere og var tidlig ute med å advare mot nazismen. Høyresiden var  gjennomgående mer vennligsinnet mot nazismen, og var nok mer redd for kommunismen og revolusjon. Krystallnatten i 1938 og den brutale behandlingen av jødene fikk flere til å reagere også her hjemme, men det var lovlig seint hvis en var villig til å se mønsteret og verdiene i nazismen. Datidens journalister, politikere og intellektuelle gikk opp i «eksamen» i evne til å forstå, tolke og analysere sin framtid. Noen var påfallende klartenkt i første halvdel av 1930-tallet, andre tok ikke inn over seg alvoret før dødsleirene ble åpnet. Midt oppi strømmen av SoME, kjendisjournalistikk og kommentariatet søker jeg også i dag etter de kloke og klarsynte som greier å sortere det viktige fra det uviktige, og det som er avgjørende  fra det som er trivielt.

Jeg skulle ønske at det i større grad var mulig å bruke 1930-tallet som en sammenligning i aktuelle spørsmål i dag. Men det viser seg gang på gang at det går dårlig, det er nesten umulig å snakke om paralleller til 1930-tallet uten av det forstås som «hitling», og da stopper dialogen. Det siste eksemplet er Lineker i BBC som fikk gjennomgå etter at han sammenlignet med 1930-tallet i sin omtale av innstrammingene i asylreglene.  

I Oostende gikk jeg tur rundt i byen og på stranda, kjørte trikk til nabobyen (mer om verdens lengste trikk her: ). Og overnattet på noe som ble markedsført som bed&breakfast, men som var kun ett rom med bad inne i en leilighet. Men rommet og vertsskapet var helt ok, og jeg fikk til og med vasket alt skittentøyet.