De siste årene har jeg i økende grad begynt å interesse meg for Europeisk historie, og da dukker ofte Karl den store fra rundt år 800 opp når de store linjer skal trekkes. For 2 år siden tok jeg et delemne i arkitekturhistorie – med vekt på kirkebygg – og da ble også Karl den store vektlagt. Hva var det med denne Karl den store?   

Vest-Romerriket sammenbrudd i år 476 medførte på mange vis et kulturelt og økonomisk forfall i Vest-Europa. Det var en tid preget av folkevandringer, uro og lite stabilitet. Flere ulike germanske stammer inntok Roma og andre deler av sør- og vest-Europa. Ulike forsøk på kongedømmer o.l. var ustabile og fragmentert. I denne urolige tiden vokste Frankerriket gradvis fram som et kongerike fra ca år 500 med dagens Frankrike som kjerneområde.  

Karl den store ble konge i Frankerrike i 768, men han ville utvide sitt kongedømme. Gjennom brutal krigføring la han under seg store deler av dagens Vest-Europa, inkl. dagens Tyskland, Frankrike, BeNeLux, Østerrike, Sveits, Italia og Slovenia. Han var ambisiøs på egne vegne, i år 800 titulerte han seg som romersk keiser, og la opp til at han hadde gjenopprettet Romerriket og skapt et nytt fellesskap. Idealene for sitt rike hentet han fra den gresk/romerske tradisjonen og fra kristendommen, blandet med en mer brutal «germansk» kultur. Ifølge historikeren John Hirst er det denne tredelte miksen som er nøkkelen til å forstå europeisk historie og kultur. Karl den store har blitt kalt for «Europas far» (“Pater Europae”) ved at han forente det meste av Vest-Europa for første gang siden Romerriket, og la grunnlaget for etableringen av en slags europeisk identitet gjennom felles skriftspråk mv.  

Karl den stores rike ble såpass stabilt og oppegående at det hadde ressurser til å skape noe nytt. Og det er her domkirken i Aachen kommer inn i historien. Romerrikets fall innebar også at det skjede lite på arkitekturens område, kirker som ble bygd i Vest-Europa på 3-600-tallet var mest bleke etterligninger etter romertidens byggeskikk. Karl den store sørget for at det ble bygd en ny kirke som både representerte noe nyskapende, samtidig som det henter inspirasjon fra både klassiske, bysantiske og germansk tradisjoner. Dette 1200 hundre år gamle bygget står fortsatt som en kjerne i domkirken i Aachen, og er rett og slett imponerende; der søyler, buer og kuppel er sentrale elementer. Denne kirken og keiseranlegget for øvrig i Aachen fikk stor betydning for utviklingen en egen vesteuropeisk arkitektur i middelalderen, bl.a. for utviklingen av de typiske romanske steinkirkene vi kjenner fra norsk middelalder.  

I denne perioden vokste det også fram et ønske om å hente fram igjen den romerske kultur. Denne fornyelsen har fått navnet den karolingiske renessanse, og førte til en kulturell oppblomstring innen litteratur, kunst, arkitektur, jus og teologi. Middelalderlatin ble utviklet sammen med skrifttypen karolingisk minuskel, som ble et felles skriftspråk i flere århundreder i store deler av Vest-Europa. Det kulturelle sentrum var hovedsakelig det lærde miljøet i Aachen, og under Karl den store ble det etablert en rekke skoler der det ble etablert et felles pensum. 

Det store riket til Karl den store omfattet i hovedsak det området som i sin tid startet EU. Selv om det store riktet til Karl ble delt opp, så utgjorde den østlige delen kjernen i det som var det tysk-romerske keiserriket i nesten 1000 år (fram til Napoleon rotet til hele Europa-kartet). Og alle disse sentraleuropeiske keiserne ønsket å stå i en tidslinje fra Karl den store.