Noen tanker om dansker – med fare for fordummende generalisering

Gir det mening i å snakke om en nasjonal kultur uten å ende i generaliseringer, fordommer og essensialisme? Selv om alle generaliseringer er en tvilsom øvelse, blir jeg sittende å reflektere over disse danskene på togturen gjennom Danmark i mars 2023. Det er interessant å merke seg ulike grunnholdninger og dominerende trekk som er mer typiske i et land. Jeg har rett og slett et ganske ambivalent forhold til Danmark etter å ha fulgt litt med i dansk politikk og debatt de siste årene.

Jeg er vokst opp med forestillingen om danskene som liberale, åpne og rause. Og mange av mine faglige helter er fra Danmark. Danmark har vært mer interasjonale og vendt ut mot resten av Europa enn vi i Norge. Etter hvert har bildet blitt mer nyansert, og jeg har erfart at det er mange paradokser i møte med danskene; De er svært moderne og tar i bruk nyvinninger raskt, samtidig er de ganske konservative og tradisjonsbundne. De er åpen mot verden, samtidig som de kan være ganske nasjonalistiske. De er vendt ut mot EU, samtidig som de har ledet an i innstramminger i innvandring der utsendelse framfor integrasjon er vektlagt. De er vennlige, men jeg synes de har en mye hardere polemikk og diskusjonsklima enn i Norge. Det kan synes som om deres stolthet over det danske er preget av premissene om at det typisk danske er noe fast og konstant, og som alle må forholde seg ydmyke til. Hos meg har bildet av den vennlige og liberale danske blitt mer farget av en hard men mer selvgod nasjonal danske.

Er jeg urettferdig med danskene?